Å velge den "beste" valpen

Best til HVA pleier jeg å spørre meg selv når jeg skal velge selv i et kull.

Den som virker mest lovende eksteriørt?
Den som virker mest morsom å jobbe med, men samtidig trolig er mest krevende?
Den som virker til å ha minst stress?
Den som har best bevegelser?
Den som har den vakreste brunfargen eller de vakreste tegningen?
Den som virker til å være den roligeste?
Den som ikke blir så lett bilsyk?
Den som biter seg minst fast i buksebeina?

Listen over punkt man kan velge valp ut i fra er LANG! Det er ikke så enkelt som mange tror å velge den beste valpen i kullet. Det som er den perfekte valget i mine hender når jeg er på jakt etter en ny konkurransehund for eksempel lydighet og bruks kan være et mareritt i hendene på deg som først og fremst ønsker deg en velfungerende familiehund og turkompis.

Det som er mitt førstevalg eksteriørt fordi jeg vet at det å ha gode bevegelser er viktig i utstillingsringen, trenger ikke å være ditt førstevalg eksteriørt fordi du priroiterer en valp som virker til å få et vakkert tegnet hode eller et bedårende blikk.

Sitter her og mimrer over mine egne valg...

Først hadde jeg fem cockere, den første fikk jeg i 1974:

Dingo - jeg SKULLE ha en rød cocker. Jeg sa nei til mange god kull og sikkert MYE bedre hunder enn den jeg til slutt fikk. Dingo het han og dingo ble han. Han beit de fleste av mine venner.... Men RØD var han... Han lærte meg mye om kjøp av hund - brutalt mye - for han holdt på å bli min siste.

Malin - fikk den fra oppdretter 6 mndr. gammel slik at jeg fort skulle komme i gang igjen med ny hund. Jeg drømte om at min nye cocker skulle være mørkt blue roan - Malin var LYST blue roan. hun var vakker og hun var snill! Men hun var ingen avlshund.

Mitti - kjøpte henne usett fra en meget kjent cocker oppdretter i Sverige som hadde oppdrettet mange utstillingsvinnere. Jeg ville ha en hund som jeg kunne stille ut og ha det moro med på mange måter. "Hon skal lett bli champion" - sa oppdretter. Jeg "glemte" å spørre om hvilken type champion - for var det noen som ikke var spesielt lovende med tanke på utstillinger, så var det Mitti. Men hun var en herlig cocker! Og hun lærte meg at man må finne en oppdretter man stoler på eller ha nok kunnskaper til å plukke valp selv. Kjøp ikke usett!

Arja - hun kjøpte jeg som unghund fra samme oppdretter som erstatningshund for Mitti. Mitti hadde jeg ennå, men jeg ville så gjerne ha en hund jeg kunne stille ut. Jeg var i Sverige for å plukke meg en valp da jeg falt pladask for Arja som gikk der. Jeg angret ikke et sekund for at det var Arja jeg reiste hjem igjen med, ikke en valp.

Solo - datter til Arja. Det var flere tisper i kullet, men jeg gikk igjen i den fella å velge valp etter farge... Solo var vakkert rød og hvit, men var nok ikke den beste i kullet verken eksteriørt eller mentalt. PRA fikk hun også...

Fanta - datter til Solo. Det var mange tisper i kullet. Fanta var en nydelig hund, og en dyktig brukshund, men arvet sitt temperament etter sin mor. Dessuten viste det seg at hun var tokjønnet! Hun får ny eier 3 mndr gammel. PRA-gemyttproblemer-tokjønnet - det er på tide å bytte rase!

Fra 1984 har jeg springere:

Hazel - etter flere uheldige cockerepisoder ville jeg nå sikre meg og kjøpe en unghund. Jeg hadde forelsket meg i en datter etter den svenske hannhunden "Goss" og prøvde å få kjøpt en unghund etter denne. Ved å kjøpe unghund vet man litt mer hva man få. Hazel var 8. mndr da jeg besøkte oppdretter i Sverige og eneste tispe i kullet. Ikke miljøtrenet og dårlig sosialisert. MEN jeg så noe i den hunden som jeg likte og hun ble med hjem på prøve. Hazel var en fantastisk hund med sine feil og fordeler. Innavl på 31% - nesten mor til seg selv, det! Dobbeltchampion og mor til mitt første springerkull.

Nellie - født hos samme oppdretter som Hazel og mer enn halvsøster. Vi fikk førstevalget i kullet på fem tisper. Jeg hadde med meg en meget dyktig hundedame for å plukke valp. Nellie var veldig lyst tegnet - men skilte seg ut fra de andre ved at hun kunne stille seg opp så flott helt alene. Også hun ble dobbeltchampion og hun lærte meg at tegninger og farger betyr LITE i den store helheten! Nellie ligger bak alt mitt oppdrett.

Freska - født i Nellies første kull og en av to tisper. Freska var brun, søster svart, men jeg valgte likevel Freska uten å kunne forklare hvorfor. Hun smeltet vel mitt hjerte ved at hun alltid var på farten, veldig glad, veldig "fresk". Tre måneder gammel fikk jeg høre at "hun har alle feila til faren + alle feila til mora - hva skal du med henne?". Freska ble og ble dobbeltchampion. Også hun ligger bak alt jeg har nå.

Hedda- født i Freskas første kull der det var 6 tisper. Mange mente at jeg valgte feil hund, at det var bedre valper i kullet enn den jeg beholdte, men jeg valgte meg ei tispe som jeg trodde var mild og trygg, ei som kunne vokse opp sammen med Gisle som var ett år gammel når Hedda ble født. Hedda var en fantastisk brukshund med stor jaktlyst og et supert gemytt. Hun hadde også en super pelskvalitet. Ikke den vakreste eksteriørt, men hun vant da to cert, ble viltsporchampion til slutt og ligger bak alt jeg har i dag. Hun var en super avlshund! Mor til 4 utstillingschampions, 13 viltsporchampions og 2 NM-vinnere blodspor!

Jivo - eneste hannhunden jeg har beholdt. Født i et kull på 4 hanner og 4 tisper der jeg IKKE skulle beholde en valp selv. Jivo skilte seg ut fra dag en - så i starten ut som en spissmus og ble en liten turbo. Dette kullet er mitt første som gjennomgår politiets valpetest ved 7 ukers alder og som ventet så hadde Jivo en knallbra test. Den lille "raringen" ble og ble dobbeltchampion og en ting er sikkert - han ble alt annet enn en spissmus! Rart hvordan valper kan utvikle seg!

Musca - siste kullet etter Freska. To tisper i kullet, men da den ene hadde et medfødt defekt øye. Hadde jeg i realiteten ikke noe reelt valg - men Musca ble dobbeltchampion, også hun.

Odessa - siste kullet til Hedda. Tre tisper i kullet og jeg led virkelig valgets kvaler. Alle tre hadde egenskaper jeg gjeren ville ha. En hadde eksteriøret, en hadde bruksegenskapene og en hadde mitt hjerte. Jeg valgte til slutt eksteriør, og fikk en vakker og snill hund med litt lite motor. Hun ble også dobbeltchampion. Odessa ligger bak alle de hundene jeg har nå. Mor til 14 viltsporchampions og 1 internasjonal champion. Litt rart - mor til flere gode brukshunder enn utstillingsvinnere...

Qandis - født i Odessas første kull. Født i et kull med fem tisper. Hun smeltet mitt hjerte fra dag en og hun hadde det meste som jeg ville ha både mentalt og eksteriørt. Hun ble dog aldri utstillingschampion, mest fordi hun ikke trivdes så godt i utstillingsringen. Qandis ble viltsporchampion.

Chelly - født i et kull på seks tisper og det var VANSKELIG å velge! Skulle jeg ta den som var mest velbygget? Nei, jeg valgte en annen så den fikk hannhundeier kjøpe. Skulle jeg ta den som gjorde det best i valpetesten til politiet? Nei, den fikk politiet kjøpe og hun ble godkjent narkotikahund. Jeg valgte ei lita tispe som var ganske velbygget, men litt uanseelig i forhold til sine større søstre. Men som var full av futt og fart. Full turbo - sa jeg til hannhundeier, som var svensk. FUL turbo sa han Smiler stort Men Chelly ble vakker hun og du verden for en brukshund!

Tingeling - siste kullet til Odessa og to tisper å velge mellom. Jeg hadde nok hunder hjemme, men ville gjerne ha en hund i nærområdet som jeg kunne ha et kull på ved behov. Politiets valpetest viste at Tingeling var stort sett "ubrukelig" på det meste. Rettere sagt - hun meldte seg ut og ville ikke gjøre noe. Men det ble likevel tingeling som ble valgt. Begge tispene hadde sine sterke og svake sider, men det var noe med tingeling som smeltet mitt hjerte - og du verden for en hund hun ble i hender som utviklet henne der hun var svak!

Vezla var i utgangspunktet solgt som familiehund grunnet sitt herlige temperament, men ble ikke hentet og ble igjen ved en tilfeldighet. Jeg skulle ikke ha valp fra dette kullet, var min plan og førstevalget ble gitt til en tidligere valpekjøper. En annen ønsket en hund som kunne stilles ut, men da Vezla ikke var spesielt lovende på det området, ble hun ikke anbefalt til detet bruk. Men du verden hvor feil jeg tok! Vezla ble en flott brukshund, vakker utstillingshund og trivelig familiehund.

Xmilla - det var to tisper i kullet og de var så ulik hverandre som to tisper kunne bli. Xmilla var ADHD-valpen. Knapt tid til å spise. Den andre mye roligere og garantert enklere å leve med på det aller meste. Men siden jeg hadde rolige Chelly og hadde mistet aktive Hedda, hadde jeg lyst på en ny småvilthund. Den litt roligere valpen blir ofte en bedre og mer konsentrert sporhund enn den som løper over stokk og stein. Og når det gjelder Xmilla så var dette 100% treff. Aldri før hadde jeg brukt SÅ mye tid og krefter på å få et viltsporchampionat. Men så fikk jeg glede av farten og energien hennes på andre områder.

Zelda var tredjevalget av fire tisper. Heller ikke her ville jeg ha en ny hund hjemme, men var på jakt etter noen i nærområdet som ville ha en god hund som jeg kunne samarbeide med. To tisper skilte seg ut - Zilje som var litt lik Xmilla og Zelda som var mer lik Chelly. Zelda var den jeg selv hadde beholdt dersom jeg fikk velge først. Hennes søster Zilje er jo en fantastisk flott og flink hund, men det var Zelda som var mitt hjerte nærmest.

Aya - ønsket mitt var å beholde en brun tispe etter Qandis siden det oftere er lettere å hevde seg i ringen med en brun enn med en svart... Født ble fem tisper - og ALLE var svarte... Den beste var uten tvil Athena - men hun var svartere enn svart..... Så hadde jeg Alva som var bare så vakker på det meste. Aina var også en av favorittene. Likevel endte jeg opp med Aya - selv om jeg visste at hun ikke var verdens tøffeste hund og jeg trodde hun kom til å få et litt grovt hode med halshud. Valgt ble hun grunnet sitt steg og sin haleføring.

Yksi - heller ikke her var planen å beholde en valp selv. Førstevalget var lovd til en annen oppdretter og venninne. Men grunnet ting som skjedde med Aya ble det bestemt at ei tispe blir hos oss. Yksi var matvraket og den vi var litt redd ble lavstilt. Hun så mest ut som en liten clumber som valp. Søster Lykke var den feminine og den med mest motor. Ellen var SIKKER på at hun kom til å velge Yksi da hun så på valpene 6 uker gamle. Så vi ble begge overrasket da hun til slutt bestemte seg for Lykke grunnet hennes større motor. Og hvem har gjort det best på utstilling til nå? Jo, Lykke.... Og har Yksi mye minder motor enn Lykke nå? Nei, kanskje ikke så mye som vi trodde - men tiden vil vise dette... Og lavstilt er hun absolutt ikke blitt!

Konklusjonen er - å velge valp er slettes ikke så enkelt som mange tror! Og ofte er det slik at den som oppdretter beholder - uansett valg - blir den beste.